Huseby, Blaker Kommunesenter 1921-1962 (-67)

Egil S. Ødegård forteller sin historie:
Blaker kommune ble skilt ut fra Aurskog (Urskog kommune, innstiftet 1838) i 1919, og Huseby ble den nye kommunens administrasjons-senter i 1921.

Blaker og Aurskog fortsatte som felles prestesogn, og med felles lensmann. Blaker gikk som kjent inn i Sørum Kommune i 1962, og Aurskog ble slått sammen med Høland.

Mye godt arbeid er gjort av Blaker og Sørum Historielag, gjennom bl.a. Sørumspeilet, så jeg henviser med glede til en oversikt der over hvilke områder den gamle kommunen besto av, og hva som fantes av skoler, kulturinstitusjoner, idrettsanlegg osv.

Jeg vil gjerne fortelle om Huseby: Administrasjonssenteret, hvor jeg fikk min oppvekst fra jeg var 3 måneder gammel, i februar/mars 1953, til jeg sa farvel til barndomshjemmet og syklet til Norbø på Hellne, som ble mitt nye hjemsted på min 15 års bursdag, 2. desember1967!

Foreldrene mine: Sverre og Ella Ødegård (tidligere Ottesen, fra Nes på Romerike) var henholdsvis vaktmester og husmor på kommunebygget. Far hadde full jobb ved siden av, først som murer og snekker i arbeidslag, og da helsa begynte å svikte ham, som lagerformann og budsjef på NKL (nå Coop) i Oslo. Det ble lange arbeidsdager og – uker på ham: Huseby den gang var et frodig og vakkert sted, med syrinhekker foran inngangspartiets plener, klipte syrintrær i grusgangene, hekk rundt hele bygningen, plener, blomsterbed (også i den smale, vakre hagen på baksiden mellom huset og hekken, og hvor plommetrærne vokste opp til vinduene i andre etasje, slik at jeg kunne stå i Herredstyresalen og plukke de..); eplehage på siden og nedenfor hekken bak huset, bærbusker, en liten jordbæråker, et stort lager av ved i et åpent vedskjul som dannet inngangen til låven, hvor vi også hadde verksted, fjøs og grisehus (vi hadde egen ku og gris i noen år. Jeg husker far kjøpte to bokkøl, som han og slakteren kunne kose seg med når betalingen skulle foregå..).

Far skar, kløyvde og hogg ved, og holdt ved like bygning og tomt. Plenklipping ble min jobb da jeg ble 12-13 år gammel. Mor mi hadde matlaging for Herredstyret og andre møter (bl.a. banken), reingjøring, oppvarming, stell av blomster, bærbusker osv. På den ene plenen sto ei stor engelsk gran, som E-verket pyntet med lyspærer før jul, så det ble et landemerke som kunne sees helt til Mork!
Jeg husker lærer Foss, som under middagene i Herredstyresalen ofte tok meg på fanget da jeg var liten, og sang: «..Og skredder’n datt i elva, og drukna som en kalv!» Og jeg husker Ole, en onkel av min far, som ofte kom opp til kaffe hos mor, når han hadde et ærend på «kommunen». Ei litt fornem frue var også der på kaffe samtidig en gang, og var stolt fordi hun hadde vært på ferie i Florida. Ole, som hadde bodd i «Junaiten» i 20 år i sine yngre dager, repliserte: «Ja, det myrhølet har je vøri i, au!»

Jeg erindrer også godt en trist tildragelse, da Herredskasserer John Flaamo døde, antagelig i 1960. Han hadde bodd i leiligheten over oss. En hyggelig mann, med en sønn som studerte i Tyskland, og som jeg vitenhungrig passet opp når han var hjemom, fordi han kunne fortelle historier fra det store, spennende utland. Så da måtte mor ha vafler og kaffe klar, slik at jeg kunne invitere ham ned! Faren, John Flaamo, var ved siden av å fylle jobben som Herredskasserer, også kasserer i Blaker Sparebank, som også holdt til på Huseby.

Nå, da leiligheten der oppe sto tom, fikk vi overta den, mens banken flyttet over i vår gamle leilighet og forandret den til sitt bruk. Jeg husker Nora Karterud, men dessverre ikke navnet på den nye banksjefen. Bare at han var en trivelig kar, i likhet med unge, blide og hyggelige Grethe Bjørge bak skranken!

Det var eget bad i vår «nye» leilighet, med badekar! Noe som var en fantastisk luksus den gang. Jeg husker at Marit, jenta på nabogården, fikk komme og bade i karet hver fredag. Og jeg husker at pappa, for å spare varmtvannet, badet i det vannet jeg hadde sittet i når han gjorde seg klar for helga lørdag kveld. Etterpå spiste vi, spilte kort, og satte på radioen med Rolf Kirkvaag og lørdagsunderholdningen! Tidligere på lørdag var det Barnetimen, og da kom mor med et lite fat med frukt og sjokolade. Så var det å høre Stompa, eller Barnetimeboka, og alle de andre fine historiene og musikken som ble presentert.

Miljøet rundt Huseby var dominert av fine gårder: Ved veiskillet opp til Huseby gikk vi først forbi Aanerud, hvor det bl.a. ble innbudt til rakfisklag for naboer og venner hvert år, og hvor Martha og Gudmund holdt åpent hus for meg hvis jeg ville se Barne-TV: De var blant de første til å få TV i Blaker. (Far kjøpte TV i 1963, og noe av det første vi så, var at John F. Kennedy ble skutt i Dallas!).

Ved siden av Huseby ligger en den gang forpaktet gård, eid av ekteparet Bjerke fra Solør, men drevet av Ragnhild og John Brekke. Dattera, Marit, som var 8 år eldre enn meg, satte sin ære i å lære meg å lese når jeg var 4-5 år, og jeg kunne bare gå inn og spille plater, eller lese en fullstendig samling av Donald Duck når jeg måtte ønske. Slik ble jeg tidlig kjent med Fats Domino, Little Richard, Shadows, Elvis osv. (Min kusine Aud Fossberg bodde rett på andre sida av veien for Haugtun skole, og fra da jeg begynte på skolen i 1959, kunne jeg gjøre det samme også der..)

Videre ned «grastustveien» bodde Ludvig Mørk i ett hus, og i våningshuset familien Ullerud som drev gården. Denne ble seinere stall og treningssenter for den kjente kusken Martin Hoel. Noen kan kanskje rette meg på dette, men ved lesing av Lillevolds bygdebok, Aurskog og Blaker bind 3 s. 450, blir Ludvig Mørk nevnt som medlem av det første Herredstyret. Jeg regner med, at dette er mannen som var vår nabo. Han var iallfall én av de som var med på å opprette og drive Blaker Sparebank. Ludvig ble en svært gammel mann, en av Blakers eldste, og jeg husker ham som en rakrygget «noen-og-90-åring», med Bergans meis, anorakk, hatt på hodet, i god fart mot Samvirkelaget. Han ble spurt om hvordan han kunne holde seg så sprek, og svarte: «Tre cognac pr. dag: Frokost, middag og kvelds!»

Nederst, på Høiås, bodde Helga og Anne, et aldrende søskenpar som drev gården med utsikt over Kjensmoåa, der den buktet seg videre mot Fossdammen og Glomma. Der gikk jeg ofte og fisket og mediterte fra jeg var 10-11 år, og i august inviterte som regel Bjerke oss med på krepsing, med etterfølgende krepselag utover natta hos Ragnhild og John Brekke! På gårdstomta til Høiås står det fremdeles et hus hvor klokker Dyrseth bodde, og hvor jeg gikk på Søndagsskole! (Selve våningshuset og låven er nå borte). Anne, eller Lillemor som hun ble kalt, var dattera til klokkeren, og hun hadde båndopptager, som jeg fikk prøve! Stort!

På min 10 års bursdag (2. Desember 1962) fikk jeg «Sukyaki» med Kuy Sakamoto («Japans Elvis») på singleplate. Hurra!!! Nå visste jeg hva jeg kom til å få til jul...Og riktig nok: Under juletreet lå en Philips platespiller, med «skifter»: Du kunne legge ti plater på toppen, og de datt ned én etter én! Mor tok seg en sjelden tur til Lillestrøm for å handle, og etterhvert hadde hun alltid med seg en single hjem til meg. Den første Beatlesplata mi var «I wanna hold your hand» (1964): Høytid!!!

Haugtun skole skulle restaureres og ombygges, og i to år (tror jeg), var det plassert to klasser på Huseby. Omtrent samtidig (ca. 1965) ble Skolepsykologens kontor anlagt der, i ombygde kontorer i 2. etasje. Sønnen til psykologen, Dag Helstad, reagerte på mitt innlegg på FB-siden «Vi som bor i Sørum Kommune»: Jeg husker ham som en aktiv guttunge; nå er han en godt moden mann som bor i Danmark! Ragnhild og John Brekke forsvant før oss fra Huseby: De kjøpte seg et hus nede i Blaker sentrum (som nå knapt kan kalles sentrum lenger). Både Ragnhild og min mor fikk etter hvert jobb på Blaker Meieri etter at Huseby var forlatt. En historie de hadde moro av: Bestyreren kom bestyrtet inn. «Eg synes det ser ut som det renn mjølk ut i Glomma, eg!?!» «Neiiida!» svarte formannen, «Det er itte mjølk, det er fløte!» Meieriet vant mange priser for camemberten sin, «Blakerosten», men Fellesmeieriet tjente mer på å selge mjølk til konkurrentene, så det ble arbeidsplassens bane. Godt at det kunne tas over som et atelié og galleri av kunstneren Guttorm Guttormsgaard.

Jeg husker også familien Ullerud og flyttelasset deres da de satte kursen for Aurskog. De hadde hest og kjerre, og vi møtte opp da de passerte innkjørsla til Huseby og sa: «Vi kommer snart etter!» Det var høsten 1967, og Martin Hoel kom snart med travhestene!

For oss i «vaktmesterfamilien» ble Huseby selve margen i vår historie. Det var enormt mye arbeid forbundet med å ta vare på stedet, og foreldrene mine hadde lite fritid, men belønningen var et miljø og omgivelser som få andre var velsignet med. Jeg hadde et stort område å gå og fundere over livet i, og når jeg kom hjem fra skolen, kunne jeg sparke fotball med kamerater på den romslige plassen mellom låven og syrinhekkene; vi kunne spise middag under den flotte lønna (som fremdeles er der) om sommeren; jeg kunne fiske i Åa,eller gå turer i skogen mellom Huseby og Fjuk...bare for å nevne noe.

Mor mi hadde 25-30 høner i hønsegården som far laget rundt låven, med hønsehus i et rom i skjulet. Om dagen trippet de fritt omkring, men fulgte kaklende med inn i hønsegården når mor lokket de med ei skål skjellsand mot kvelden! Hun solgte egg – jeg tror det var til Samvirkelaget nede i Blaker sentrum. Pengene sparte hun til en Oslotur en sommerdag det var fint vær. Da kledde hun seg pent og tok meg med på toget til «by’n». Først kjøpte vi ferske reker på Rådhusbrygga, og spiste de der. Så var det ut i en sightseeingbåt på Oslofjorden, rundt øyene, med vafler og kaffe –brus til meg. Deretter var det å finne bussen til Fornebu, hvor vi kunne sitte i timesvis på uterestauranten og følge med på fly som landet og tok av, og spise middag. Kvelden kom, og mors «ferie» var forbi...

En stor dag i min hukommelse var også, da far kom kjørende opp på parkeringsplassen med leiebil: Han hadde nettopp tatt førerkortet, og her kom han i en Opel Caravan, en liten stasjonsvogn! Vår families første ferietur gikk til Romedal, Hamar og Randsfjorden, og jeg kan fremdeles fornemme duften av det oransje og blå teltet, som NESTEN holdt regnet ute... Dette må ha vært i 1957 eller -58.

Mht. hvordan det gikk med «vaktmesterfamilien», har jeg allerede nevnt at min fars helse skrantet. Han døde av sitt tredje hjerteinfarkt i 1976. Min mor giftet seg etter hvert med ungdomsskjæresten Erling Tollerud, som hadde flyttet til Vikersund. Hun bodde der til sin død juleaften 1999, vél to år etter Erling, men jeg besøker årlig mor og far ved den samme gravsteinen på Blaker kirkegård; hun ville begraves der. Selv utdannet jeg meg ved Norges Musikkhøgskole i Oslo, tok eksamen i 1978, og fikk jobb som Distriktsmusiker i Arendal i 1979, der jeg bor fremdeles. Men jeg er i Blaker flere ganger pr. år på besøk, og spiller iblant på Blaker Skanse! Liv Vigdis (fra Aurskog) og jeg fikk to barn i vårt ekteskap: Lise og Jørn, som nå jobber og bor henholdsvis i Sandefjord og Lørenskog.

Jeg synes det er viktig å fortelle dette, nå som jeg er blitt pensjonist, og tenker at alt dette kan gå i glemmeboka: Hvordan det så ut på Huseby, og hvordan livet var der. Det kunne gjøres atskillig lengre, men det får evt. komme i en annen sammenheng.

Jeg vil slutte av med å henvise noen noen linker: Jeg ga i 2007 ut albumet «..og bredd blir til strand..». Flere av visene henter inspirasjon og tema fra Huseby og Blaker, bl.a. sangen for «Den Brune Åa» (link til YouTube, teksten her) - som er Kjensmoåa, Kvevliåa, Høiåsåa eller Fossåa, alt ettersom hvor den passerer, -og til «Desembermorgen» (også YouTube, her er teksten), som er direkte knyttet til Husebys svanesang som kommunalt bygg og mitt farvel.
(For de som er spesielt interessert, finnes albumet på Spotify og andre streaming-sider også. (og bredd blir til strand, Molldur Records.)

Bilder med kommentarer etter teksten her.

Jeg håper dette kan være av interesse for historielaget, eller andre som vil skrive Blaker og
Sørums historie, og dersom noen vil ha flere opplysninger, eller en samtale om dette, er jeg

mer enn villig til å stille opp!

Arendal 10.01.2020 Egil S. Ødegård

Huseby var kommunesenter, og bildet viser bygget, hagen bak huset og de som jobbet der: Odd Skullerud (trygdekassa); min onkel, Ivar Fossberg (ligningssjef); Bjarne Sunde (herredskasserer); Hanna Hellerud (skrankekasserer); Rolf Green (assistent); Anni Hogseth (assistent), Karl Haugli (assistent); Ella Ødegård (min mor, husmor); Sverre Ødegård (min far, vaktmester).

«Vaktmesterfamilien»

Mor og tante Ingrid Fossberg på plenen foran huset. Legg merke til frodigheten bak plenene, et «lysthus» av hekk og syriner med benk.

Ca. 1963. Låven, som lå ved innkjøringa til kommunehuset, ved siden av der hvor Gro og Ove Bakken seinere bygde sitt hus. Hunden min het Tass, og bak ham kan du se bilen til Einar Bankhaug ved døra til et verksted i låven, hvor han utførte arbeider for kommunen. Du kan også skimte Einar sjøl, der han lesser på eller av bilen.

Ca. 1964: Meg og Tass med utsyn ned mot riksveien, hvor sommeren 1956 (ikke helt sikker på året) jeg, mor og far så Kong Håkon VII og Kronprins Olav på vei til Toverudstøtta i Aurskog etter en restaurering av monumentet.

En kry kar med premien etter et fylkesstevne i skyting. Olav Bakken var en god støtte og lærer, da jeg var med i det meriterte Blaker Skytterlag som 14-15-åring. Først og fremst er bildet med for å vise inngangspartiet, slik det så ut den gang! Kona til Olav, Borghild, satt forresten i Herredstyret. Olav var også en habil amatørfrisør, som jeg velvillig lot meg klippe av... fram til tenåras frisørskrekk satte inn! Da var det jo midten av 60-tallet, og Beatles-tid!

Et bilde jeg tok under et besøk i Blaker i 2018. Skjulet er der ennå, og under golvet der kan jeg fremdeles se min fars sjølsnekrede stige og andre rester etter det som en gang var! Det sto i sammenheng med vedskjul, låve og fjøs, og inneholdt en gang også to utedasser!

.: Egil S. Ødegård .:. 11.01.2020 :.

11.01.2020